Monday, September 3, 2007

Husødeleggelse i Aqraba




Det er torsag morgen, den 23. august. I de brunsvidde fjellområdene i Aqraba vokter Mohammed Sholeri over sin fars 100 kuer. Nord på Vestbredden, ikke langt fra Nablus. Mohammed, hans søsken og foreldre er de eneste som lever året rundt i dette øde og steinete landskapet. Resten av de familiene resignerer til sentrum av Aqraba, under den verste sommervarmen. Rundt 11.30 på formiddagen hører Mohammed den uvanlige lyden av bilmotorer som nærmer seg. Han skynder seg tilbake til sitt enkle murhus. I samme øyeblikk kan han se en israelsk bulldoser, en kamuflasjefarget militærjeep og to hvite israelske jeeper runde åskammen. I skyggen av sin egen husvegg observerer han at bulldoseren med kraftige tak går løs på naboens eiendom. Det tar israelerne ikke mer enn en time å jevne eiendommen med jorden. Det som før var et sauehus og et rammeverk til storfamiliens telt, har nå blitt en haug av jord, steiner og husrester.


Morgenen etter drar jeg til åstedet, sammen med den lokale ordføreren i Yanoun, Rashid og landeieren, Bezim Selim Delle. I stillhet vandrer vi rundt og observerer det triste synet. Etter en stund forteller Bezim at han aldri mottok et skriv med husrivingsordrer fra israelske myndigheter. Han legger til at de kan ha vært her og lagt et papir under en stein, som har flydd med vinden før han rakk å lese det. Han vet ikke. At de har ødelagt eiendommen hans kom derfor som lyn fra klar himmel. Han virker ikke sint, kun trist og veldig stille. Men det er tydelig at han heller velger å fokusere på framtiden, heller enn det som har skjedd. Han gir seg selv to måneder på å reparere eiendommen og vende tilbake med sin kone og 12 barn.

-Jeg har bodd her hele mitt liv. Dette er mitt hjem, og jeg har papirer på at jeg eier dette landet. Selfølgelig skal vi vende tilbake.

Han legger til at han helt klart vil leve med en konstant frykt for at det samme vil skje igjen.

Rashid forteller at området er omringet av to illegale israelske bosettinger, med navn Mekhora og Gittit. Ikke mer enn en kilometer unna kan jeg se bygninger fra Grittit bosetting ruve på flere av fjelltoppene, samt noen avlange isralske kyllingfarmer plassert side om side med palestinsk jord. Ingen tvil om at de ønsker å bli kvitt bøndene fra Aqraba. Spørsmålet er bare på hvilket grunnlag. Den offisielle årsaken er sikkerhet, men det er grunn for å tro at det egentlig handler om å overta mer land. For hvilken trussel utgjør egentlig gjeterne i Aqraba? I generasjoner har de levd i harmoni med naturen og med hverandre. I tillegg til å ta seg av sine sauer og geiter, består dagene av å dyrke jord, høste mandler og oliven, samt drikke te i skyggen av grønne oliventrær. Et mer fredlig og gjestfritt folkeslag må en lete lenge etter. Det er trist å innse at det mest sansynlig ikke er siste gang gjeterne i Aqraba vil oppleve å få sine hjem ødelagt.

Sunday, September 2, 2007

Women in black


Jeg står i en rundkjøring i Vest Jerusalems bedre strøk, omringet av eldre bestemødre kledd i svart. I hendene har vi sorte plakatater hvor det på hebraisk står: "Stopp okkupasjonen". Vi er ca. 30 stykker og i stillhet står vi vendt ut mot alle bilene som kjører forbi.

Damene kaller seg Women in black, en koalisjon av 10 kvinnelige palestinske og israelske fredsorganisasjoner. Sammen har de som mål å få slutt på okkupasjonen, hvor de blant annet hver fredag fra 13.00 til 14.00 holder demonstrasjoner i ulike byer i Israel. En eldre jødisk dame med sitt tretten år gamle barnebarn i hånden passerer oss. Hun leser plakatene og begynner å skrike,” End okkupasjonen, drep alle arabarne”. Hun gjentar skjellsordet gang etter gang, stadig høyere, med barnebarnet fnisende ved siden av. En bil kjører forbi, den senker farten og legger seg på hornet, mens to menn lener seg ut av vinudene og buer mot oss. I løpet av den timen vi i stillhet står i rundkjøringen, med våre enkle plakater, møter vi mye mer sinne enn jeg kunne ha forestilt meg på forhånd. Allikevel har opplevelsen bidratt til å gi meg et lite håp, et håp om at det er mulig for israelere å våkne opp og forstå hva okkupasjonen forårsaker av undertrykkelse mot palestinere.

En morgen på Huwwara sikkerhetspost



Den asfalterte veien som baner seg vei gjennom det brune landskapet stoppes brått av en vegg av grå betong, piggtrådgjerder, metall-detektorer og grønnkledde soldater. Klokken er seks om morgenen og Helen (kollega) og jeg, skal i tre timer observere på Huwwara sikkerhetspost, like utenfor Nablus. Køen er allerede mange titallsmeter lang, for det meste menn som tydeligvis er på vei til jobb. Lydig står de i kø, og stillheten slår meg. Rundt går det ca tretten grønnkledde israelske soldater, med skuddsikre vester, hjelmer og maskinpistoler over skuldrene. De virker tøffe, men bak kamuflasjen skjuler det seg spinkle guttunger, ikke mer enn 18-20 år gamle. Noen av guttene subber tregt avgårde, en kan høre lyden av skosåler som drar seg bortotver asfalten. Andre henger over et gjerde og leker med pistolene sine. Køen vokser, nå er det over 100 palestinere som tålmodig står og venter. Allikevel finner soldatene det for godt å spise litt frokost. De stenger alle de tre terminalene for en periode, spiser vannmelon og drikker juice foran øynene på alle.



For israelere representerer sikkerhetspostene ”sikkerhet”, for palestinere betyr det et liv i usikkerhet. Å komme seg på jobb om morgenen kan være en umulig affære om du møter på feil soldat i feil humør. Om du er syk kan du risikere å ikke komme deg til sykeuset i tide. Det er i tillegg dokumentert om kvinner som har født på sikkerhetsposter.



Plutselig ser jeg at en av soldatene tar et godt tak rundt armen på en guttunge og drar han avgårde mot det lille arrestasjonsburet. Jeg tar opp kameraet og begynner å knipse, dette må dokumenteres.


I samme øyeblikk hører jeg en soldat skrike: ”Legg ned kameraet”. Høflig legger jeg det ned, har allerede tatt de bildene jeg trenger. Velger å heller gå bort til arrestasjonsburet og prøve å få vite hva som skjer. Jeg spør, men soldaten nekter å svare. Det er tydelig at de er i dårlig humør i dag. Den fjorten år gamle gutten ser skremt ut, og lyder alle ordrer han blir fortalt. I samme øyeblikk kommer soldaten, som for et øyeblikk siden kjeftet på meg, strenende til. Rød i ansiktet presser han et oransje armbånd foran øynene mine, og sier: ”Ser du denne, jeg har rett til å arrestere deg. Pell deg vekk”. Det er tydelig at han ikke liker at jeg er der. Jeg trekker meg tilbake og vi ringer heller til ulike organisasjoner for å si i fra. Etter en stund slippes han fri, og gjenforenes med faren sin som har ventet på den andre siden.