En morgen på Huwwara sikkerhetspost

Den asfalterte veien som baner seg vei gjennom det brune landskapet stoppes brått av en vegg av grå betong, piggtrådgjerder, metall-detektorer og grønnkledde soldater. Klokken er seks om morgenen og Helen (kollega) og jeg, skal i tre timer observere på Huwwara sikkerhetspost, like utenfor Nablus. Køen er allerede mange titallsmeter lang, for det meste menn som tydeligvis er på vei til jobb. Lydig står de i kø, og stillheten slår meg. Rundt går det ca tretten grønnkledde israelske soldater, med skuddsikre vester, hjelmer og maskinpistoler over skuldrene. De virker tøffe, men bak kamuflasjen skjuler det seg spinkle guttunger, ikke mer enn 18-20 år gamle. Noen av guttene subber tregt avgårde, en kan høre lyden av skosåler som drar seg bortotver asfalten. Andre henger over et gjerde og leker med pistolene sine. Køen vokser, nå er det over 100 palestinere som tålmodig står og venter. Allikevel finner soldatene det for godt å spise litt frokost. De stenger alle de tre terminalene for en periode, spiser vannmelon og drikker juice foran øynene på alle.



For israelere representerer sikkerhetspostene ”sikkerhet”, for palestinere betyr det et liv i usikkerhet. Å komme seg på jobb om morgenen kan være en umulig affære om du møter på feil soldat i feil humør. Om du er syk kan du risikere å ikke komme deg til sykeuset i tide. Det er i tillegg dokumentert om kvinner som har født på sikkerhetsposter.



Plutselig ser jeg at en av soldatene tar et godt tak rundt armen på en guttunge og drar han avgårde mot det lille arrestasjonsburet. Jeg tar opp kameraet og begynner å knipse, dette må dokumenteres.


I samme øyeblikk hører jeg en soldat skrike: ”Legg ned kameraet”. Høflig legger jeg det ned, har allerede tatt de bildene jeg trenger. Velger å heller gå bort til arrestasjonsburet og prøve å få vite hva som skjer. Jeg spør, men soldaten nekter å svare. Det er tydelig at de er i dårlig humør i dag. Den fjorten år gamle gutten ser skremt ut, og lyder alle ordrer han blir fortalt. I samme øyeblikk kommer soldaten, som for et øyeblikk siden kjeftet på meg, strenende til. Rød i ansiktet presser han et oransje armbånd foran øynene mine, og sier: ”Ser du denne, jeg har rett til å arrestere deg. Pell deg vekk”. Det er tydelig at han ikke liker at jeg er der. Jeg trekker meg tilbake og vi ringer heller til ulike organisasjoner for å si i fra. Etter en stund slippes han fri, og gjenforenes med faren sin som har ventet på den andre siden.